I landet Kandisia er det helt vanlig å hete ting som Kras eller Stras eller Brask eller Bamm eller Fus, Cash eller Krem. Det er med andre ord veldig vanlig å ha enstavelsesnavn i Kandisia, selv om det selvfølgelig også finnes unntak. Landet Kandisia ligger, som sagt, i verdensdelen Ropeata og grenser i øst til nabolandet Dendersjia. Kandisia er et velfungerende sivilisert samfunn med en oppgående og velstående befolkning og Kandisierne er derfor generelt veldig glade i landet sitt. I nabolandet Dendersjia er man ikke fullt så velstående, så derfor kommer Dendersjianerne i hopetall til Kandisia for å få jobb som tjenerskap.

Kandisierne er så stolte av landet sitt at de feirer nasjonaldagen hver uka. Alle er med og feirer, og i tillegg til de innfødte Kandiserne er både innflyttere fra Dendersjia og Glandenlandene, og andre land lenger sør med på feiring. Dette gjør de hver uke, og dagen i dag er akkurat den dagen det er nasjonaldag. Dagen feires med opptog, is, brus, pølser og sekkeløp. Og ettersom alle skal med, blir det en stor fest. Alle skal være med å marsjere i tog, alle skal synge sanger og alle skal juble for landet Kandisia, også publikum.

Kandisia er med andre ord, et land vi kan kjenne oss igjen i. Det som derimot er litt uvanlig er at alle Kandisianere bor hjemme med mamma og pappa til de fyller 41 år. Så selv Kandisianere som er 40 år gamle må derfor gjøre som mamma og pappa sier. I Kandisia er det ingen som synes dette er rart, for der er det jo sånn alle gjør det.

Historien som fortelles
I landet Kandisia møter vi figurene Norm, Regl’ og Kakadue. De er gode venner og er mye sammen på fritiden. På dagtid er de på jobben, men ettersom det i dag er nasjonaldag har de fri. De er alle under 41 år, så derfor bor de alle fortsatt hjemme hos mamma og pappa. Regl’s mamma og pappa er begge jurister og svært velstående. Norm kommer fra en akademikerfamilie og Kakadue er flyktning og født i det krigsherjede landet Syrimando og bor derfor sammen med familien på asylmottak. Syrimando ligger langt langt unna Kandisia i en verdensdel som er så langt unna Ropeata at ingen Kandisiere vet hva den verdensdelen heter.

Kakadue kom til Kandisia som ettåring, og selv om hun er født i Syrimando og foreldrene til Kakadue prater Syrimando hjemme, føler Kakadue seg som en ekte Kandisianer. Hun snakker selv sjelden Syrimando med foreldrene sine, og føler seg i det hele tatt mest Kandisiansk. Derfor er overraskelsen (og skrekken) stor da hun, midt i feiringen av den Kandisisanske nasjonaldagen, får beskjed om at familien har fått endelig avslag på asylsøknaden og vil bli kastet ut av landet om kun kort tid.

Regl’ og Norm synes begge dette er dypt urettferdig. De kan ikke tro at hun, som har vokst opp i Kandisia, skal sendes tilbake til det krigsherjede landet Syrimando, så derfor setter de begge i gang en aksjon for å redde Kakadue og resten av familien fra utkastelse. I arbeidet med å sette i gang denne aksjonen kommer Regl’ og Norm over noe informasjon fra Kandisianske utlendingsmyndigheter, og det går med en gang opp for dem at de har misforstått det hele. Kakadue skal ikke sendes tilbake til Syrimando. Utlendingsmyndighetene sitter nemlig på bevis for at Kakadue og familien i alle år har løyet om sitt egentlige opphav. Det viser seg at de ikke kommer fra det krigsherjede Syrimando i det hele tatt, men fra et annet fattig land, som ikke er krigsherjet, men bare fattig. Og selv om også dette landet befinner seg i den verdensdelen ingen vet hva heter, kvalifiserer det ikke til opphold i Kandisia. Regl’, som tidligere har støttet Kakadue i ett og alt, er nå sjokkert og føler seg sviktet av venninnen sin. Regl’ diskuterer saken med sine foreldre og kommer frem til at det faktisk er helt rettferdig at Kakadue kastes ut av Kandisia. Når hun kommer fra et land som ikke gir krav på beskyttelse, da bør hun kastes ut, er Regl’s nye holdning. Norm, derimot, er glad i Kakadue samme hvor hun kommer fra og Norm tilgir henne derfor at hun har løyet om at hun kommer fra Syrimando. Norm mener dessuten det hele er Kakadues foreldre sin feil og at hun selv er uskyldig. Norms holdning er at det eneste rettferdige nå er at Kakadue, som har bodd hele sitt liv i Kandisia, må få fortsette å bo i Kandisia. Uavhengig av hva loven sier.

Nå står plutselig Norm og Regl’ på hver sin side i en kamp der begge hevder de sloss for rettferdigheten. Norm slos utifra sin medmenneskelige forståelse av rettferdighet og Regl’ sloss utifra sin juridiske forståelse av rettferdighet. I denne kampen rakner Norm og Regl’s vennskap fullstendig.

Regl’ har på en måte makta på sin side. Det er jo tross alt, i følge Kandisisk lov, rett og rimelig at Kakadues familie returneres til landet langt vekk i en verdensdel vi ikke vet hva heter. Norm appellerer derfor til publikum i et desperat forsøk på å velte makta og endre Kandisiansk lov. Norm hevder at ettersom publikum har vært med å feire nasjonaldagen, så må jo også deres stemme høres. Publikum er folket!, roper Norm, og slik blir publikum direkte involvert i konflikten. Hva er det mest rettferdige?, spør Norm publikum. Er det mest rettferdig å kaste Kakadue ut av landet eller la henne få bli? I denne forestillingen blir publikum slik nødt til å ta stilling; Skal Kakadue få bli eller skal Kakadue bli kastet ut av landet?