Det er 3 skuespillere med i forestillingen og den skal spilles for barn fra seks til åtte år.

Gåkke an!? skal spilles i gymsaler og utformes som en hendelse (event) der elementer fra både performance, teater, video- og lydinstallasjoner tas i bruk. I denne forestillingen skal publikum selv få lov til å medvirke i samspill med skuespillerne. Forløpet ligger fast, men inn i forløpet er det åpne rom som legger til rette for at publikum, om de ønsker det, kan velge selv å delta i (sam)handlingen.

Forestillingen kommuniserer på flere plan og består av 3 ulike lag
1) Gallerisituasjonen
2) Leksituasjonen
3) Forestillingssituasjonen

Publikum inviteres inn i gymsalen med beskjed om at de fritt kan vandre rund og betrakte ulike større og mindre video-, lys- og lydinstallasjoner, som er plassert rundt i rommet. Installasjonene bearbeider på ulikt vis rettferdighetsbegrepet. Rommet er åpent og bortsett fra et ca 25 cm høyt podium plassert omtrent midt i rommet, er det ikke noe skille mellom scene og sal. En av installasjonene er en lydinstallasjon som formidler en historie om en jente som forteller hvor urettferdig hun synes det er at hun ikke får sin egen mobiltelefon når alle de andre jentene i klassen har fått. En annen installasjon forteller, ved bruk av video, historien om Neda Ibrahim, asyljenta som etter 10 år i Norge ble kastet ut av landet ettersom norske myndigheter mente at dette var den mest rettferdige måten å håndheve asylinstituttet på. De 3 skuespillerne er tilstede i rommet sammen med publikum og betrakter installasjonene. Om publikum henvender seg til skuespillerne, svarer de og hjelper til med det de skulle ha behov for.

Utifra denne grunnsituasjonen, som jeg velger å kalle «Gallerisituasjonen», begynner skuespillerne i det stille å leke Har’n (Sisten) med hverandre. Dette gjør de veldig stille og rolig, og i de første minuttene lekes leken på et så minimalt nivå at det er vanskelig for andre å oppfatte at de leker Har’n. Sakte blir tempoet og intensiteten imidlertid skrudd opp, og leken blir gradvis mer og mer åpenbar. Med dette begynner skuespillerne også å involvere publikum. Publikum blir også invitert til å leke med!

Det er tre grunner til at jeg ønsker å etablere en slik «Leksituasjon»: 1) Om leken er god bidrar den til å senke publikums skuldre og frigjøre energi 2) Leken bidrar til å skape innlevelse 3) Leken er en god måte å belyse temaet rettferdighet/urettferdighet på, for eksempel ved at en av skuespillerne etterhvert begynner å jukse.

Når leken er etablert og igang i samspill med publikum, introduseres en ny regel. Nå skal alle som har’n gå opp på podiet og si en tekst om det fiktive landet Kandisia. Skuespillerne begynner, og når publikum etterhvert har oppfattet denne nye reglen, gis publikum muligheten til å selv velge å innta podiet og å finne på en tekst om dette fiktive landet. Gjennom denne leken kan flere ting skje: 1) Publikum inviteres inn i et fiktivt univers 2) Publikum får selv muligheten til å etablere denne fiksjonen 3) Skuespillerne skifter gradvis fra ikke-spill (non-acting) til karakterspill, og går inn i rollene som henholdsvis Norm, Regl’ og Kakadue 4) Publikum tildeles rollen som «Det kandisiske folket».

Leken fungerer på denne måten som motor i et skifte fra ikke-spill til rollespill, og muligheten for en ny grunnsituasjon åpner seg. «Leksituasjonen» glir sakte over i det jeg velger å kalle «Kandisia-situasjonen» (eller forestillingssituasjonen). I Kandisia-situasjonen blir publikum kjent med landet Kandisia og de tre vennene Norm, Regl’ og Kakadue. Kandisia-situasjonen fortoner seg som en klassisk forestillingssituasjon der publikum betrakter scener som utspiller seg mellom de tre vennene. Ved etableringen av Kandisia-situasjonen spilles scenene på podiet i senter av rommet. Publikum er imidlertid fortsatt frie til å bevege seg rundt og betrakte podiet fra et 360 graders perspektiv. Historien som utspiller seg i Kandisia er bygget opp rundt en aristotelisk dramaturgi og konflikten igangsettes idet «Myndighetene» i Kandisia gir beskjed om at Kakadue skal utvises. Forestillingens konflikt når sitt klimaks idet det blir åpenbart for Norm og Regl’ at de ikke er enige i om det er mest rettferdig å la Kakadue bli i landet eller om det er mest rettferdig å kaste henne ut.

Gåkke an!? skal altså bestå av tre ulike grunnsituasjoner; 1)Gallerisituasjonen 2) Leksituasjonen 3) Kandisia-situasjonen. Det er et dramaturgisk poeng at disse tre situasjonene etableres grundig i den første delen av forløpet, men etter dette vil man raskt kunne hoppe mellom disse ulike situasjonene, og da vil for eksempel «Kandisia-situasjonen» kunne utspille seg flere steder i rommet samtidig, mens publikum beveger seg fritt rundt i rommet.

Mot slutten av forløpet blir publikum involvert inn i en samtale med rollefigurene om rettferdighet. Samtalen innledes ved at Norm og Regl’ spør «Det kandisiske folket» (altså publikum): Er det mest rettferdig å la Kakadue bli eller kaste henne ut? Og med dette skapes en situasjon der publikum faktisk kan tenke høyt, sammen med Norm og Regl’, om hva som er mest rettferdig. De blant publikum som har lyst, inviteres også til å innta podiet og holde innlegg til forsvar for sitt eget syn på saken.