Mandag 3. mars

Nå er vi inne i den andre uka med utforskning av interaktive dramaturgier for barn.
I SceSamuke 1 dreide det seg mye om lek med barna. I et ønske om å lage et rom for publikum, som pulblikum (barna) ville ta del i tok vi utgangspunkt i å lage en struktur for en stor del bestående av leker barna (publikum) kunne kjenne seg igjen i. Og det funka langt på vei. Barna deltok, av fri vilje, helt uten at vi tenkte å be dem en gang. Publikum hadde lyst til å være med å leke.

Nå er det en ny uke, og i denne uka er planen å teste ut spillscener og skuespillerens rolle i en slik interaktiv forestilling. Planen for mandagen, idag, var derfor å teste ut hvordan barna ville forholde seg til en mer tradisjonell scene mellom Norm, Kakadue og Regl.
Første halvdel av dagen var vi på Dramatikkens hus (grunnet dobbeltbooking på Sorialab). Andre halvdel av dagen varvisning på Ekeberg skole for en gruppe første klassinger.
Scenen vi jobbet fram i studio handlet om Kakadue, Norm og Regl som møttes på lekeplassen for å leke. Scenen begynte med at Kakadue og Regl venter på Norn på lekeplassen. Etter en liten stund kommer Norm og når han kommer, har med boller.

Mange ting gikk skikkelig galt idag.
For det første hadde vi planlagt at barna selv skulle forstå at de skulle sette seg ned da vi slapp dem inn. Selv stod vi alle tre på en linje. Dette funka ikke. Barna ble ståen den stund å se på oss. Vi ble stående i påvente av at de skulle sette seg ned. Og da det hadde gått en liten stund, ett minutt kanskje, hadde barna, som kom inn på rekke, totalt mistet fokus og gikk nå mellom oss og under oss.
Vi bestemte oss for å begynne scenen selv om de ikke satt seg ned. (Av en eller annen grunn hadde vi på forhånd bestemt oss for at vi ikke kunne be/beordre barna til å sette seg ned. Dette skulle de liksom, gjennom å være utforskende barn) finne ut av selv).
Solveig og jeg, i rollen som Kakakdue og Regl, begynte scenen. Barna hørte hva vi sa, men det ble ikke akkurat noe scene av det, og da Anders, i rollen som Norm, kom inn og satt seg ned på gulvet med en pose med boller, da kastet barna seg (bokstavelig talt) over ham.

Scenen endte med kaos, men barna fikk ihvertfall boller.

scesamlogo

SceSamverksted uke 2

scesamlogo

I denne SceSambloggen kan du følge prosessen med utforskning av interaktivitet i forbindelse med at vi nå gjør et forprosjekt til forestillingen Gåkke an!?.


SceSamverksted uke 2 – fra mandag 3. til fredag 7. mars

Tema for workshoppen er:
Skuespillerarbeidet i en interaktiv teaterforestilling: Hvordan sjonglere to fiksjonskontrakter/teaterkonvensjoner uten at det føles tvungent?

Mandag har vi visning på Ekeberg skole, onsdag har vi visning på Lakkegata skole og fredag har vi igjen visning på Ekeberg skole.

Betraktninger etter første uke med Scesam

Målet for uken var å utforske følgende:
Hovedproblemstilling: 1) Hva slags rammer trenger pub for å føle seg fri til å medvirke?
2) Hvordan aktivisere barna uten at det føles påtvunget?
3) Hvor tydelig må rammene komuniseres?
4) Hvordan skape en situasjon der barna vandrer fritt rundt i teaterrommet og opplever forestillingen på egen hånd?

I tillegg hadde jeg laget et opplegg der jeg ønsket å teste ulike grunnsituasjoner (leksituasjonen, gallerisituasjonen, spillsituasjoner/kandisiasituasjonen), som senere skal brukes i den ferdige forestillingen.

Erfaringer:
Etter å ha lekt Har’n med elevene på Ekeberg skole på mandagen, tok vi en avgjørele om å endre på den fastlagte planen, og jobbe videre med Har’n og lage en dramaturgi/struktur bestående av leker.
Ut av arbeidet med lek-dramaturgien åpnet det seg muligheter for spillsituasjoner, der skuespillerne/karakterene, og tildels publikum, kom i konflikt som på forskjellig vis handlet om lekens rettferdighet. Publikium ble engasjert i disse konklitene, kanskje særlig da «stemmen» bestemte at Alle skulle gå tilbake til streken i Entotrerødtgrøntlys, og da Kandisia ikke ville følge reglene i Danseleken.
Gennom lekdramaturgien fant vi både en måte å etablere tre karakterene og en måte å etablere Nasjonaldagsfeiringen. Publikum deltok også gjennom å holde tale til ære for Kandisia.

Dette fant vi ut, kort fortalt:
– Det er lett å aktivisere barna gjennom lek. Barna ville være med å leke med en eneste gang!
– Det er utrolig lett å miste fokus. Skuespillernes viktigste arbeidsoppgave er å gi fokus til det som til en hver tid er viktig å få med seg.
– Struktur med lek fungerer tross alt bra, men jo flere barn, desto større utfordring for skuespillerne.

Mer subtile funn:
– Plasseringen av publikum har stor betydning, allerede fra det øyeblikket de kommer inn. Dette må vi utforske videre!
– Å gi barna oppgaver er ikke like lett som å gi voksne oppgaver. Det å huske hvilken gruppe de er på kan være vanskelig nok i seg selv. Det å huske et tildelt fiktivt navn fremstår som vanskelig for barna.
– Plasseringer i grupper er nok en god vei å gå, men vi må fortsatt jobbe med hvordan vi deler dem inn i grupper, hvordan vi slipper dem inn rommet (i grupper) og hvordan bygge/gi/skape tilhørighet til gruppen.
– Å gi barna et merke med en fargekode kan være en god ide. Små teipbiter faller av og fungerer ikke. Buttons har vært foreslått, men disse kan også falle av. Gymbånd har vært foreslått. Hva med festivalpass rundt håndleddet i tre forskjellige farger? De faller ikke av!
– Fokus er viktig! Små problemstillinger oppstår barna imellom og imellom skuespillerne og barna, slik som: teip som faller av barnehender, og barn som derfor ber om ny teip. Disse små hendelsene blir i denne sammenheng til store, viktige omstendigheter, som skuespilerne må hanskes med, og bidrar til at skuespillerne, og dermed også barna taper fokus på det som skjer og skal skje.
– Gjennom at skuespillerne hele tiden forteller hvem som har’n bidrar til å gi fokus og gjøre leken mer overskuelig for alle innvolverte
– Et friområde (i Har’n) bidrar til at barna kan stå sammen å snakke om andre ting, noe som leder til at fokus forsvinner fra leken, så det fungerte ikke så bra.
– Å skifte fra en lek til en annen lar seg fint gjøre, men støynivået er høyt, og stemmen overhøytaleren høres ikke. Hva med mer ustrakt bruk av lys? Det vil kanskje fungere som et tydeligere signal om støynivået er høyt.
– Det går fint an å skifte mellom lek og spillsituasjoner, men det er vanskelig å få til. Kan hende skal vi bruke lys og musikk for å gjøre skillet tydeligere?
– Det er stor forskjell på å vise et materiale en og to ganger for de samme barna.
– Det lar seg gjøre å få barna til å holde tale om Kandisia, men vi vet ikke om dette er fordi barna nå kjenner oss. Dette må testes ut på et ukjent pub.
– Av en eller annen grunn ville flest barn være med Solveig. Kanskje vi kan finne ut av dette også?

Betraktning:
Lek fungerer bra. Og det er tosidet greie at barna så fort går inn i og forsvinner i leken. De kan fort glemme hva de er en del av.
Skuespillernes arbeid i dette handler for en stor del om å orkestrere barna og gi tydelig fokus og retningslinjer for barnas oppmerksomhet.

Foreløpig konklusjon med tanke på hovedproblemstillingen (se toppen av siden):
1) Det er lett å få barna med, men de trenger enkle beskjeder. Det blir fort komplisert for dem (slik som å huske rollenavn m.m.).
Det virker som de lett kjenner igjen leken (Har’n /sisten) og det er både lett for dem og lystbetont å være med i denne leken.
2) Jeg tror vi kan konkludere med at vi klarte å aktivisere barna, uten at det føltes påtvunget. Overaskelsen vår var vel at dette med fokus ble så UTROLIG viktig, og forsvinner SVÆRT kjapt. Derfor er det viktig at skuespillernes jobb er å hele tiden gi fokus, og lage tydelige rammer.
3) Hvor tydelig rammene må kommuniseres? – Har p.t. ikke ETT klart svar på dette, men det dreier seg hovedsakelig om å gi dem enkel informasjon å forholde seg til. De av barna som kom sist inn i rommet sleit med å motta informasjon fra oss ettersom det var så mye annet som skjedde i rommet og så mye annet å forholde seg til. Dette er en ting vi må jobbe med i neste uke av prosjektet.
4) Arbeidet med å la barna vandre rundt på egenhånd fikk vi ikke begynt på. Det i det hele tatt å tenke seg at barna «vandrer rundt» fremstår nå for meg som litt naivt. Løpe rundt er vel mer sansynlig 🙂

Jobbe videre med:
– Spillsituasjoner mellom Anders, Solveig og Jarl, med publikum som hale, der publikum snakker «gjennom» Anders, Solveig og Jarl.
– Spillsituasjoner mellom Norm, Kakadue og Regl, på samme måte der, Norm, Kakadue og Regl må rådføre seg med «sine» publilikummere.
– Hvordan sørge for at de andre barna (som f.eks. leker) ikke stjeler fokus fra det som skjer simultant i grupper?
– Hvordan slippe publikum inn? Skal alle komme inn i grupper eller parvis? Og hvodan skal tilhørighet til gruppen/karkateren?
– Teste mer utstrakt bruk av lys, og hvilken effekt dette har.
– Det lar seg gjøre å få barna til å holde tale om Kandisia, men vi vet ikke om dette er fordi barna nå kjenner oss. Dette må testes ut på et ukjent pub.
– Av en eller annen grunn ville flest barn være med Solveig. Kanskje vi kan finne ut av dette også?

Torsdag 13. februar

Idag, torsdag 13. februar, hadde vi igjen visning for barn fra Ekeberg skole. Det var en blandet gruppe, bestående av første-, andre- og tredjeklassinger. Visningen begynte med at Solveig, Anders og Jarl leker Har’n. Hver gang vi blir tatt og Har’n, så er reglen at vi sier navnet vårt og at vi Har’n.

Publikum slippes inn puljevis. Solveig bringer inn den første gruppen, bestående av to personer. Hver skuespiller slipper inn sine publikummere og plasser dem i sitt område av rommet. Tanken er at hver karakter har sitt lag av publikum, som følger denne karakteren, samtidig ønsket vi at publikum etter en stund skulle bryte ut av gruppene og delta i Har’n. Det tok omtrent et halvt minutt før publikum i den første pulja spurte «Kan vi være med?».

Ca fem minutter etter at første publikummer er sluppet inn leker 20 barn og 3 voksne Har’n. Reglen med å si navnet gjør at vi denne gangen ikke mister kontrollen på hvem som har’n. Strukturen fungerte på mange måter godt og vi endte med nasjonaldagsfeiring og flere barn som holdt tale.

Gleder meg til imorgen, da skal vi forsøke å inkludere en enda større grad av spill/fiksjon.
55 barn skal være med å medvirke, det blir gøy!

Onsdag 12. februar

Å tenke struktur
Under mandagens visning merket vi fort at det ikke var noe vanskelig å få med seg barna på å leke Har’n (sisten). Det slo oss at det å leke leker funker som bare det om du vil ha med deg barna inn i en likestilt situasjon. Samtidig merket vi også at det var fort gjort å miste kontrollen.

Dette med å miste, gi og tape kontrollen merker vi med en gang er et sentralt spørsmål i arbeidet med interaksjon og medvirkning. Skal publikum medvirke, uten å bare bli manipulert til å tro de medvirker, er man nødt til å gi ifra seg kontrollen. Men hvor langt kan vi gå? Og hvor langt bør vi gå? Og hvordan kan vi lage en struktur der publikum noen ganger er frie og noen ganger blir ledet av oss?

Vi brukte både tirsdagen og onsdagen i studio på å rendyrke en struktur bestående av leker. Tanken er at om vi lager en struktur bestående velkjente leker, så vil barna både kunne ha det gøy, og samtidig «improvisere» fritt. Vi, som skuespillere, kunne i tilegg bruke leken til å spille ut scener om rettferdighet.

Strukturen vi kom frem til på var omtrent som følger:
1) Har’n
2) Stiv heks
3) En to tre grønt rødt lys
4) Gruppen deles i 3 grupper – Kort monolog for hver gruppe
5) Distputt om hvilken lek vi skal leke (som inkluderer publikum)
6) Hermegåsa
7) Nasjonaltog
8) Nasjonaldagstale (holdt av skuespillerne og/eller barna)

Mandag 10. februar

Idag hadde vi vår første dag i møte med elever fra Ekeberg skole Det var en overveldende opplevelse. Vi møtte elevene i to grupper, først en gruppe med førsteklassinger, deretter en gruppe med andre- og tredjeklassinger. Oppgaven vår var utgangspunktet enkel. Vi skulle få med oss elevene på å leke Har’n, uten å introdusere leken med ord. Vi skulle simpelthen leke og å åpne leken slik at publikum selv fikk lyst til å være med. Publikum ble sluppet inn i rommet puljevis, to og to av gangen.

Neste oppgave var å introdusere karakterene i Landet Kandisia.

Første gruppe var stille en lang stund, og bare stod og så på. Men når de til slutt bestemte seg for å delta i leken, var det til gjengjeld full rulle, og det tok ikke lang tid før alle hadde Har’n samtidig og ingen helt visste hva som foregikk. Vi nådde derfor aldri frem til noen introduksjon av karakterene i Kandisia.

Før vi slapp inn den andre gruppen gjorde vi noen justeringer, som blant annet handlet om plassering i rom og at vi skuespillerne var tydeligere i leken, nærmere bestemt at vi hele tiden sørget for at alle var klar over hvem som «hadde den» og sånn sett ga et tydeligere fokus i rommet. Med den andre gruppen greide vi å ivareta rommets fokus, og greide også så smått å etablere karakterene.

scesamlogo

SceSamverksted uke 1

scesamlogo

I denne SceSambloggen kan du følge prosessen med utforskning av interaktivitet i forbindelse med at vi nå gjør et forprosjekt til forestillingen Gåkke an!?.


SceSamverksted uke 1 – mandag 10. til fredag 14. februar
Tema for workshoppen er:

Hva slags rammer trenger pub for å føle seg fri til å medvirke?

Vi hopper i det og har visninger for publikum allerede første dag. Mandag, torsdag og fredag besøker vi Ekeberg skole og tester ut hvordan vi kan få barna til å medvirke. På fredag skal vi leke har’n med 55 unger, det blir sprøtt!
Jeg gruegleder meg!!

Gåkke an!?

Gåkke an!? har fått en litt trøblete start på det nye året ettersom Kulturrådet ikke har bevilget støtte i forrige søknadsrunde. Når slikt skjer er det bare å puste litt, legge en ny strategi og skrive ny søknad. Det kan være lettere sagt enn gjort. Kommer sterkere tilbake om et par uker.

ENIMAGE1365672712317

Ting begynner å bli klarere

ENIMAGE1365672712317
Flaatenbjørk kompani er fortiden inn i et forprosjekt med forestillingen Gåkke an!?
Og etter å ja jobbet med prosjektet litt ting og fra siden februar begynner til å bli klarere og klarere.

Her er status i prosjektet pr. 11.04.13:

HVA
Når en elev bryter skolens regler kan dette ha flere årsaker. Noen regelbrudd skyldes at man ikke forstår reglene, og konskevensen av å bryte dem. Andre regelbrudd kan skyldes at man ikke aksepterer de gjeldende regler, og andre igjen kan skyldes at reglene er vanskelig å overholde, eller lette å glemme. Med prosjektet Gåkke an!? ønsker Flaatenbjørk kompani å utforske barns ulike holdninger til skolens regler, ulike måter å forholde seg til regler på, årsakene til, og konsekvensen av bryte dem.
Dette prosjektet er et forsøk på å lage samtidsrelevant (politisk) teater for barn fra seks til åtte år. Med dette prosjektet ønsker kompaniet, gjennom å betrakte skolen som et samfunn i miniatyr, å sette fokus på hva som skjer i samfunnet når man har ulike oppfatninger av hvordan man skal forholde seg til samfunnets normer og regler.
Videre ønsker vi å utforske hvorvidt det finnes normer og regler i vårt eget samfunn, Norge i dag, som vi tar for gitt og som vi derfor implisitt forventer at andre, uten motforestillinger, skal akseptere.

HVORDAN
Forestillingen skal baseres på hverdagshistorier og mer eller mindre dramatiske dilemmaer hentet fra barnas skolehverdag.
Jeg ønsker å betrakte skolen som et samfunn i miniatyr. Skolen er en verdensdel, og de ulike klassene er ulike land.

Forestillingen skal ha to fiksjonslag:
1. Skuespillerne, som seg selv, på besøk på skolen, i lek med publikum.
2. Et fiktivt univers der publikum blir kjent med figurene Norm, Regel og Kakadue.
I begge lagene er det direkte kontakt mellom scene og sal (hele tiden).

ENIMAGE1365672731500
Lag 1:
Forestillingen begynner i lag 1 med at publikum kommer inn i rommet, og for å komme inn i rommet må publikum forholde seg til visse regler, som at de må ta av seg på bena, og gå baklengs to og en halv meter. Skuespillerne ønsker barna velkommen og forklarer disse reglene. Skuespillerne er lekeledere og forestillingens grunnsituasjon er situasjonen her og nå, med skuespillerne i lek med publikum.

Lag 2:
Et univers bestående at tre figurer/karrakterer, som kommer på besøk til vår verdensdel (altså skolen).
Disse heter Norm, Regel og Kakadue og spilles av de tre skuespillerne.
Det er ikke én lineær historie som utspiller seg, men mange enkeltscener.

Gåkke an!?

Flaatenbjørk kompani utvikler for tiden forestillingen Gåkke an!?, som skal bli en forestilling for barn fra seks til åtte år. Forestillingen kommer til å ha premiere høsten 2014.

Tema for forestillingen er barns forhold til regler og prosjektet er et forsøk på å lage samtidsrelevant (politisk) teater for barn fra seks til åtte år, og for tiden intervjuer vi skolebarn om deres forhold til skolens regler.

Kom gjerne med tips til skoler som vi kan samarbeide med!
Forestillingen har kommet med i SceSam, verksted for interaktive dramaturgier. For mer info om prosjektet, klikk her.